Diakonforbundet sin historie er en historie om nyordsarbeid, om pågangsmot og om samhold. I over hundre år har diakonene samlet i denne organisasjonen søkt å ivareta hele menneske, ånd og legeme, fra et kristent perspektiv. Det virker kanskje selvfølgelig i dag, at Gud bryr seg om hele mennesket – noe som vitner om hvilken innflytelse diakonien har hatt.
Diakonien har måtte kjempe for sin plass i samfunnet; kjempe for de såkalt «svake, og for seg selv. Og gjennom denne kampen endret diakonene både samfunnet og kirken. De fant styrke til kampen hos hverandre; et forbund til ivaretagelse av diakonenes behov, praktisk og åndelig.
På 1800-tallet vokste den lavvkirkelige bevegelse frem. Den gav i økende grad oppmerksomhet til menneskers legemlige nød, så vel som den åndelige. Fattigdom, sykdom, sult … Den rekke diakonale organisasjoner har sine røtter tilbake til denne tiden: Kirkens Bymisjon, Diakonissehuset Lovisenberg, Frelsesarmeen … Man lengtet tilbake til «Urkirkens skjønneste egenskap», som man sa. Ivaretagelsen av «disse mine minste» …
I 1890 ble Diakonhjemmet grunnlagt. Intensjonen var å utdanne mannlige diakoner til «områder i nødens rike» som bare menn kunne nå. Grunnutdanningen var sykepleie – noe som, for menn, var banebrytende på denne tiden. Utdanningen som diakon gav i det hele en bred og helhetlig omsorgskompetanse, hvor teologiske og administrative fag hørte med. Omsorg for ånd og legeme har en meget praktisk side: det er systemer, strukturer og hierarkier. En helhetlig tilnærming til mennesket fordret en helhetlig utdannelse.
I boken I boken «Mannsmot og tenarsinn» beskriver Gunnar Stave etableringen av Diakonhjemmet:
«Våren 1890 flyttar ti unge menn inn i Magdalenastiftelsens bygning i Ullevålsveien i Oslo for å utdanne seg til omsorgsarbeid. Under same tak blir det gitt rom til ei gruppe gamle pleietrengande menn som Kristiania Fattigvesen gjerne ville ha plassert for ein billeig penge. Ein forstandar, ei husstyrarinne og ein gartnar skal leie arbeidet etter ein pedagogisk ide som har den gode heimen som modell. Dei ungemennene skal i ein broderfellesskap oppsedast til ei stor og ny kyrkjeleg oppgåve, diakonitenesta.» (https://www.diakonhjemmet.no/stiftelse/historie/)
Diakonene fant ikke et ferdig jobbmarked å gå til etter endt utdannelse. Den diakonale aktivitet var drevet av idealisme og kall – selv lærerne jobbet gratis de første årene. Man gav seg til idealet – et kristne ideal – fordi barmhjertighetstjeneste hang uløselig sammen med det å være kristen. Diakonen skulle vise veg i dette terreng.
Disse brødrene ønsket å samle seg i et broderforbund, Det Norske Diakonhjems Broderforbund. Dette ville gjøre det lettere å holde kontakten med hverandre, og med «hjemmet». Et forbund til felles bestyrkelse. Arbeidsfeltet måtte de skape selv. Det samme måtte det gode ryktet. Sammen gikk de til verks – og her forlater vi Diakonhjemmets historie.
Det ble med tiden et ønske om løsere bånd mellom den nye profesjonen, diakon, og institusjonen Diakonhjemmet og deres styre. Så i 1915 gikk diakonene fra Diakonhjemmet sammen med diakonene fra Oslo og omland Diakoniforening og dannet et nytt, fritt, forbund: De Norske Diakoners Broderforbund.
Diakoni var nybrottsarbeid, og selv om forbundet vokste ble det aldri særlig sterkt. Forbundet var drevet av behovet for å holde kontakten med hverandre, av å stå sammen.
Diakonrollen fortsatte å utvikle seg i takt med de store samfunnsendringene utover 1900-tallet. Den tidlige velferdsstaten tok form, og det samme gjorde forståelsen av hvordan sosiale og økonomiske strukturer påvirker helse og velferd. Med tiden kom sosiologi inn som en sentralt felt i diakonutdannelsen, og i 1971 kunne diakonstudenten velge grunnutdanning som sykepleier eller sosionom. Diakonien var i stadig tilpasning, for alt som angår et menneskes liv, angår også diakonien. Hele mennesket skulle bli sett, møtt, tjent …
Diakonforbundet er ikke bare et fagforbund. Det er et forbund for ivaretagelse av diakonen – å vandre med medvandrere – fordi dette samholdet var avgjørende for å holde diakonien som fag og utdannelse i live. Det var få stillinger – noe som ikke ble enklere ved sekulariseringen av samfunnet. Først på 1980-tallet ble det fart på opprettelsen av diakonistillinger i Den norske kirke. Det er nær 100 år etter at brødrene lot seg gripe av nøden og den kristne barmhjertighet.
I festskriftet til Diakonforbundets 50-års jubileum, De Norske Diakoners Broderforbund 50 år, 1915-1965, bemerkes det at selv om Diakonforbundet krever bedre lønn, rimeligere arbeidstid, mer fri o.s.v., så er det «åndens samfunn vi bekjenner oss til». Og nettopp dette samfunnet er hva som gir styrke til den enkelte – og til forbundet. En styrke som kommer fra de ulike lokale «diakongruppelag» – samholdet, fellesskapet, diskusjonen … «Den gjerning vi står i skaper i oss noe som sier at vi hører sammen.»
Diakonforbundet har en lang og rik historie. Det eneste konstante gjennom alle disse årene har vært endring: ingenting forblir hva det var, men diakonforbundets hensikt er den same: ivaretagelse av diakonene.
Diakoner, og diakonien, har sin styrke i samhold og fellesskap. Forbundet er det synlige uttrykket for medlemmenes ønsker, behov og interesser. Av diakoner, for diakoner, med diakoner … Det handler om lønn og arbeidstid, om fordeler, bank og forsikring, om konflikt, rutiner og vern, om utvikling, vekst og samhold.
Det handler om hele mennesket, om hele livet – fordi ingen skal måtte vandre alene.
