OM Å SIKRE AT INGEN BLIR ETTERLATT

Eurodiaconia sender hver fredag et brev. Fredag 27 januar 2017 er det generalsekretær Heather Roy som skriver.

 

Brevet har stor aktualitet og LSHope har valgt å oversette brevet. Brevet følger her:

OM Å SIKRE AT INGEN BLIR ETTERLATT

Fredagsbrev 27 januar 2017 fra Heather Roy, Generalsekretær Eurodiaconia

Denne uken så en etterlengtet europeiske konferanse på EU-kommisjonens forslag til pilarer for sosiale rettigheter. Over 500 mennesker var samlet i Brussel for å diskutere hvordan ideen om et garantert sett av sosiale rettigheter for mennesker over hele Europa kan fungere og se ut. På sett og vis burde denne diskusjonen være enkel. Vi vet at tilgjengelige sosiale tjenester, tilstrekkelig minimumsinntekt, lønn og trygd er grunnleggende for å sikre trivsel og fremme og styrke velferd og samfunnsutviklingen. Men hvem har ansvaret for å sikre at slike strukturer og slik politikk finnes? Den europeiske union? Medlemslandene? Sosiale partnere?

Vi hadde et klart signal fra EU-kommisjonen om at EU har en rolle å spille for å fremme slike tiltak. Men for noen medlemsstater vil ikke EU ha noen lovgivende rolle og kan bare fremme samarbeid og koordinering mellom medlemsstatene.

Hva som kan komme ut som resultat av denne debatten er ikke gitt. Hvem vet hva vi får som et endelig forslag om sosiale rettigheter i Europa; - en politisk erklæring uten synlige tenner - noe som er sagt og ikke blir handlet på, eller vil vi se klare forslag til handlinger og tiltak på europeisk nivå laget for å ha innvirkning på sosiale forhold på tvers av EU? Vi får et signal i slutten av mars.

Det var interessant å se hvor mye noen av de som er involvert i europeisk politikk har innsett at hvordan EU kan gjøre en positiv innvirkning på folks daglige liv, er stadig mer presserende og viktig. Bekymringer om økende populisme, løsrivelse fra politiske prosesser og fragmentering av det europeiske prosjektet var stadig nevnt av de som hadde ordet - og jeg var glad for å høre det. Men jeg var også bekymret for at det ser ut til at vi bare kan forvente handling på samfunnsspørsmål når det er en opplevd og faktisk reell trussel mot våre institusjoner og "status quo". Er det å ha 119 millioner mennesker i fare for fattigdom i EU ikke nok for EU å iverksette tiltak? Er å ha tusenvis av fattige flyktninger som kommer inn i EU og nabolandene ikke nok til å rettferdiggjøre handling? Er den økende etterspørsel etter sosiale tjenester på grunn av demografiske endringer ikke en grunn til å investere i vår sosialpolitikk, modernisere den og sikre tilstrekkelighet?

Uttrykket «å sikre at ingen blir etterlatt" ble brukt mye, og jeg er enig med det – samme er medlemmene av Eurodiaconia. Imidlertid virker det som ønsket om å sikre at ingen blir etterlatt bare skjer når institusjonene finner det for godt, ikke når de som risikerer å bli etterlatt står overfor fattigdom, eksklusjon, arbeidsledighet og sosial nød. Drivkraften for økende vekt på sosialpolitikk bør ikke bare være en reaksjon når det etablerte trues – selv om det er viktig å også møte dette - men også de sosiale forhold for menneskene i Europa i seg selv. Det burde være vår prioritet - og vår første trigger for handling.  

Ha en fin helg,

Heather

 

BLI MEDLEM

Ønsker du å søke medlemskap?

Meld deg inn her!

FØLG OSS PÅ FACEBOOK